Denne gang ble det disket opp med demonstrasjoner i Bergen, Oslo, Fredrikstad og Kristiansand, og nå også i Trondheim. Demonstrasjonene har dradd litt ulike mengder, i Bergen kom det omtrent hundre, i Oslo omtrent femhundre. I Trondheim ble det hele forskjøvet en uke, rett og slett fordi alle aktive respektmedlemmer befant seg utenfor Nidaros, men lørdag 12. dundret en ny demonstrasjon løs, og vi kan legge til omtrent firehundre mennesker til de demonstrerende.
I timene før demonstrasjonen delte vi ut løpesedler, og møtte påfallende ulike synspunkt på saken. En del reagerte med dårlig skjult irritasjon og sjeldent gode argumenter som "saken er jo død! Dere er teite", men det kom også en del andre og mer forstandige mennesker som nikket til alle argumenter og kom på demo etterpå - hurra for alle menneskene, også besteborgerlige kvinner i kåper, som våger kulden for å vise sin støtte.
Likevel, det er de andre, de som tror at saken er død, som egentlig fanger min oppmerksomhet. Det er nemlig lett å tenke at saken er død, nå som den er henlagt "for godt", og det er helt sant at en har demonstrert i femten måneder uten noe svært synlig resultat. Riktignok har demonstrasjonene lagt en del press på både spesialenhet og politi, det er en klar utvikling når det gjelder politikeres engasjement, og det er ikke tilfeldig at spesialenheten velger den siste virkedagen før Norges største høytid når henleggelsen skal offentliggjøres. På mange, små områder kan en si at protestene over det veldige land har ført til små resultater, små seire, men i det store og det hele er saken formelt sett avsluttet, fra det offentliges side, saken burde derfor være død.
Det er den ikke. Og det er her det ligger, dette som gjør at det er viktig å demonstrere fremdeles, det er dette som fikk de forstandige menneskene til å nikke og dukke opp. Det finnes nemlig to nye punkt i denne saken, som gjør at saken slett ikke ligger død slik spesialenheten håpet, tvert i mot ligger den i respirator mens en venter i spenning på to avgjørelser som kan avgjøre det hele, og ikke uventet skal avgjørelsene tas av to Menn med Makt.
Den første mannen med makt, som til dels sitter med vårt rettssystems skjebne i hånden, er sivilombudsmannen Arne Fliflet.
Til dem som ikke måtte kjenne til denne pampestillingen, sivilombudsmannen er utnevnt av stortinget, og hans viktigste oppgave er å sørge for at ikke myndighetene gjør feil i møte med enkeltpersoner og enkeltsaker. Som regel blir saker klaget inn, men i dette tilfellet har Arne Fliflet spesifikt og på eget initiativ bedt om å få innsyn i alle sakspapirer. Han har trommet sammen en gruppe med mennesker, og sammen med dem vil han granske saken. Riktignok nekter han å uttale seg om hvilke konsekvenser en slik granskning kan få, men for oss som har fulgt saken lenge stiger fremdeles pulsen litt ved offentlig interesse.
Obioras etterlatte meddelte ganske tidlig i prosessen at de ønsket å føre dette til retten, om ikke annet så gjennom et sivilt søksmål. Nå er de ikke like sikre lengre, ikke fordi de ikke mener saken burde etterforskes av noen andre enn kollegaer og kamerater av de involverte, men fordi det hele er blitt et økonomisk spørsmål. Skulle familien tape i retten og bli ilagt saksomkostninger for den andre parten, betyr dette millionbeløp, og hvem har egentlig råd til det? Aller minst etterlatte av en svart sosialklient.
At denne saken handler om klasseforskjeller, er ingen nyhet, men aldri har dette kommet så klart til uttrykk som her. Det finnes muligheter, dog, og Raja vet å utnytte dem. Obioras etterlatte har søkt om økonomisk støtte fra fylkesmannen, som i enkelte tilfeller har mulighet til å bidra med pengestøtte, hvilket i dette tilfellet ville muliggjøre drømmen om rettferdighet.
Etter demonstrasjonene de siste ukene er det ikke mye vi kan gjøre, annet enn å fortsette å skrive, mase, bråke - vi får håpe og se om presset fra befolkningen har tungt nok.
